Meg med min Afrikanske familie

Mamma med min beste venninne Gloria og henens mormor

Utsikten fra hotellet på Busua beach - her feiret jeg også jul

Busua beach

Soloppgang Busua beach

Dagens fangst, sverdfisk

Mamma på en hengebro 40 meter over bakken i cakum park

Hengebroen, en av mange i Cakum

Trehytten vi sov i ute i regnskogen

handy Line , her med hodelykt!

Kaos inne i myggnettingen i trehytten uenighet om sovestilling

krokodillen Line & jeg tok på

En tilfeildig krokodille og meg

Line og krokodillen, jeg klarte å kutte hodet til krokodillen på bildet

Line drikker lokal øl - Star.

Cape Coast slavefort med stranden i Cape Coast

Mamma og meg på Cape Coast Castle

Hvor mange mennesker trengs det for å sove på en 1.20 madrass?

Reiseguide Hedda med reisefølge sporty mor og søster som til stadighet skal ”sprite” opp stemningen, la ut på en uforglemmelig minitur i Ghana. Transportmiddel bestod for det meste av trotro’s som kjørte som Kjetil Andre Åmot for å unngå hull i veien og vi ble ofte sittende i 4 – 8 timer. Første stopp var Cape Coast, en fiskelandsby ved kysten vest for Accra. Ghanas store kultur ”stolthet” har røtter tilbake til slavetiden og hvis mine historiske kunnskaper er korrekt bygget Portugiserne et Slavefort som i dag pryder bybildet til Cape Coast.

Et vakkert fort, hvis noe som rommet så mye grusomhet kan kategoriseres som vakkert, ligger på en høyde med havet som slår inn på murveggene. Det var slik jeg hadde forestilt meg et slavefort. En åpen plass med murvegger som beskyttelse, kanoner oppsatt langs fortets kant, en rekke fangehull, flotte rom/ leiligheter for de menneskene som tjente penger på å selge salver. Det er ikke å lye å innrømme at jeg var metter på kultur før min mor & søster, så jeg fant det heller bedre å ”løpe” gjennom museet og sitte på en benk til min intellektuelle familie var ferdig med å lese om gullkystens slavehistorie.

Fra Cape Coast Castle dro vi videre til en krokodille dam som ligger rundt et hotell et stykke utenfor cape Coast. Restauranten ligger pent plassert med utsikt over dammen og er man riktig så heldig kan man se en krokodille. En krokodille statue lå plassert 10 meter fra det vi spiste for å skremme gjestene. Men da statuen begynte å rusle bortover skjønte vi at det ikke var en levende statue, men en krokodille på 2 meter. Lina & jeg løp bort til gjerdet og med tillatelse fikk vi gå bort til krokodillen for å si hei. Siden Line er eldst måtte hun bite i det sure eplet og ofre seg som førstemann til å ta på krokodillen. En fin måte for meg å finne ut om den var vennelig eller ikke. Ikke så høy i hatten, men høy på adrenalin gjennomførte vi begge to vårt mission, mens mamma stod litt mer i bakgrunnen og lagde mamma lyder for å vise at hun var bekymret for sine kjære gullunger.

Fra krokodille besøk, gikk turen videre til Cakum nasjonalpark som består av regnskogjungel. Det var her mamma fikk navnet sporty mum. ”hotellrommet” vårt var en plattform med en 1.20 madrass og en myggnetting med litt for mange hull til å virke betryggende. Vi la oss på tvers i fosterstilling alle tre, tullet inn i vår medbrakte myggnetting. Jeg følte meg krabbe fanget i et fiskegarn. Jeg lå i midten av ren taktikk, skulle noe angripe, ville mamma eller Line gå først siden det ikke fantes vegger! Etter mye kjefting, kaving og Line som skulle sprite opp stemningen på et dårlig tidspunkt etter min mening, sovnet vi til brøleaper og resten av jungelens nattelyder.

Dagen der på var vi på jungelvandring og fikk en frisk start på dagen. Vandringen startet klokken 06.00 og vi ble møtt av en rekke hengebroer som henger på ca 40 menter over bakken. Det var bare å gripe fatt på misson hengebro og mammas høydeskrekk. Etter 20 minutter hadde vi klart oss levende over samtlige hengebroer, sett noen søte små aper hoppe i trærne, høre mamma si ”kan en gå foran meg og en etter meg, jeg er ikke komfortabel med dette” og sett regnskognatur på sitt beste med soloppgang mellom trærne.

Etter mye natur og en simpel tilværelse var vi klar for litt ”luksus” og stand. Vi orket ikke flere trotro’s, så vi kastet oss inn i en taxi og dro til Busua Beach og tok inn på et herlig hotell som lå på stranden. Busua er et paradis og stranden delte vi kun med noen lokale barn og noen surfere. En liten privet øy var utsikten, 35 grader og jeg kan definitivt si med hånden på hjerte at vi hadde 2 fantastiske dager med god mat, varme, sol og et fint hotell. Jeg var mest glad for å ha en tv med kanaler enn sol og strand i forhold til Line og mamma som ville snike til seg så mye sol som mulig på de vinterbleke kroppene sine.

Vi hadde en veldig fin tur i Ghana og i landsbyen tross i at Line elsket å ta bilder og filme meg på bussen, mamma som passet på at vi pusset tenner og jeg som i raseri sa opp stillingen min som reiseleder en rekke ganger. Jeg håper mamma og Line hadde det like gøy på turen som jeg hadde, og innerst inne må jeg innrømme det er nokså gøy når Line skal sprite opp stemningen.

All by myself

Hva handler egentlig julen om? Kan du med hånden på hjertet si at du feirer jul fordi det er Jesu bursdag, enda det er et fakta at han ikke en gang er født den 24 desember. Feirer du at vår skapers sønn, som er skaperen, ja selve gud kom for å frelse en hel verden? For det er det som er bunnen i bøtekaken som handler om julen.

I del nummer av kaken kommer det første laget med krem, familie. Julaften er den dagen i året, de fleste familier er samlet. Krangler og uenigheter er lagt til side for samhold, kjærlighet og glede. Gode historier dels over en kopp gløgg, far i huset kutter det første stykket med ribbe og det bryter ut i både fryd og skuffelse når mandelen i riskremen er funnet og den tradisjonstro marsipangrisen delse ut. Her kommer vi over til neste lag i bløtekaken – syltetøyet.

Syltetøyet er lag nummer tre i kaken og representerer tradisjonene. Det er ikke ofte vi kan skille de ulike julaftenene fra hverandre, men vi kan på forhånd si akkurat hva som vil skje. Julaften er en sammensatt serie av tradisjoner som gjennomføres i tur og orden. Hver familie har sine egne og vi deler alle noen felles. Selv om vi vet hva vi kan forvente på julekvelden er det tradisjonene som skaper julegleden.

Topplaget med kremen, det siste laget i kaken ligger” the christmas spirit”, meningen med selve julen. Meningen med julen er individuell og det kan ikke settes to streker under svaret. For noen er det gleden av å gi gaver, for andre å motta dem. Noen er opptatt av maten, noen av vinen, for noen handler det om å ha familien samlet, men for en rekke mennesker handler det om å glede mennesker rundt seg – og gjøre en forandring for det bedre.

Jeg lærte noe i dag, noe helt usedvanelig som jeg ikke glemmer med det første – når sant skal sies, håper jeg og aldri glemme det. jeg valgte å feire jul i Ghana, alene – legge vekk alle tradisjonene, familie og tryggheten. Å være alene er ikke alltid lett, selv om du har valgt å være alene. Etter å ha mannet meg opp i en time, tørket utallige tårer og hulket fram meg, var jeg klar for å spise middag. Kledd i en lett sommerkjole og sandaler tuslet jeg julegald mot det utendørse spiseområdet. I baren møtte jeg en av de som driver stedet og han spurte hvorfor jeg så trist ut. Uten forvarsel og noen som helst selvkontroll brast jeg i gråt. Jeg hulket i baren og den stakkars mannen ble så forfjamset at han stod å holdt rundt meg. Hans ord til meg var:

Today you are not going to be sad, I’m going to make sure of it.

Denne fremmede valgte å bruke sin julaften på å gjøre alt som stod I sin makt for å gjøre en hulkende jente glad. Han gjorde min julaften uforglemmelig. Vi danset i sanden, sendte opp raketter, hadde store bål i sanden og et lynkurs i tromme spilling.
Jeg hadde ingen familie, jeg hadde ingen tradisjoner, jeg hadde bare det virkelige med julen:

Nestekjærligheten – å gjøre en forandring til det bedre.

Alfred - som forvandlet julen min fra en tårevåt tragedie til en kveld med mange minner

MINDRE PRAT OG MER HANDLING.

Ord er vår måte og kommunisere på, vi kan leke med ord, sette de sammen og med denne egenskapen kan vi sette ord på følelsene våre.

Vi blander ord og følelser, blir dette satt sammen til en feil kombinasjon, kan de virke øderleggende. Det er lett å la ordene flyte, som en strøm av ubetydelige sammensetninger – men hva skjer når ordene du lar flyte betyr noe for et annet menneske? Kan du fremdeles da bare la ordene flyte?

Når ordene betyr noe for et annet menneske, følger ikke da et ansvar med ordene du gir. Ord er ikke bare en kommunikasjon, med ord kommer ansvar, konsekvenser og ikke minst forventinger. Mange er dessverre i mine øyne flinke til å bruke ord, de setter dem sammen og lar de strømme så det glitrer i øynene på personen som mottar dem, men etter dagen kommer mørket.

Ord og handling er som hånd i hanske, de hører sammen, den ene burde ikke komme uten den andre. Ord kan bety en hel verden, men de betyr ingenting uansett hvor vakkert de er utformet så lenge det er ”tomme” ord, ord uten handling.

Vi må velge kokt når vi velger ord, fordi vi aldri vet hvilke forventinger ordene vi gir har for personen som mottar dem. Følger vi deretter ikke opp ordene vi ga blir de bare en meningsløs sammensetning av bokstaver. Ord er ingenting, de betyr ingen ting, ordene beskriver handlingene våre – så hvorfor følger vi ikke opp beskrivelsen av våre ord? Hvorfor sitter det så langt inne hos vår rase og snakke mindre og heller vise våre ord gjennom handling. Det sier at et bilde sier mer enn tusen ord, men bildet viser en handling.

Vi må bli flinkere til å snakke mindre og handle mer, for med ord følger ansvar og forventinger, jeg undres bare over når vi skal forstå det?

Årets store løgn på et stykke papir?

Den siste dagen i året nærmer seg, da champagneglassene klirrer mot hverandre og rakettene lager et maleri på himmelen. Tro til tradisjon har du funnet frem penn og papir og skriblet ned det nye årets forsetter. Jeg har de siste ukene prøvd å presse forstettene mine ned på et stykke papir i min følgesvenn også kjent som notisbok, men til stadighet rives arket ut av boken, og jeg begynner på nytt.

Jeg leser gjennom forsettene mine og ser historien gjentar seg: trene mer, spise sunt, være positiv og slik forstetter øynene mine og feie over ubetydelige løfter. Alle er allerede brutt en rekke ganger, siden de måtte skribles ned på nytt som ”NYE” løfter for det lovende og kommende året. Hvorfor klarer man aldri å innfri nyttårsforsettene en setter seg? Med litt flaks gjennomføres 1 av 10 løfter og det står da 9 brutte gamle løfter igjen på papiret fra år 2009 – det lovende nye året der alt skulle forandres, fordi det var den dagen i året som tillot en å starte med blanke ark.

Jeg så og ser ingen blanke ark, så hvorfor fortsette å sette seg mål, lage løfter som skal følges 365 dager fremover i tid. For et menneske og sette seg 10 nye løfter og tenke 365 dager frem i tid er demotiverende. 365 dager er i min verden en evighet, og å love meg noe i en evighet får meg til å se på løftene mine med et sukk.

jeg har nå krøllet den siste lappen, med mine såkalte løfter som jeg på forhånd vet blir brutt, og kastet den i papirdunken. Hvis jeg ikke har kunnet klare å gjennomføre løftene mine i 13 år, hva får meg til å tro at jeg kan klare det denne gangen.

Jeg skal våkne 1. januar, 5. februar, 26. juni – hver eneste dag i året med å gjennomføre løftene mine dag for dag, som om de aldri var skrevet for 365 dager, men for kun denne ene dagen, kun de 24 timene. Dette skaper en helt annen motivasjon for å klare å gjennomføre de ”små” løftene som til sammen utgjør en større del av hverdagen. Jeg vil møte det nye tiåret med en ny tankegang, et lite personlig eksperiment. Så får vi se ved inngangen til 2011 om jeg fremdels skribler ned de samme 10 løftene, eller om jeg kan starte med blanke ark.

4 bryllup og 1 gravferd.

Omtrent slik var det i landsbyen min for noen uker siden. Det var 3 begravelser og et bryllup på rekordtid. Jeg var stasjonert midt mellom to begravelser som pågikk i 3 dager. På høyre siden av huset mitt spiltes det en type musikk, på venstre en annen. Det var gudstjeneste klokken 5 om morningen med trommer, trompeter og sang. Det var til og med gudstjenester som varte fra midnatt til 03.00 tiden. Og midt oppe i all døden slo et ungt par til med bryllup. Byen var okkupert av tilreisende – madrasser & stoler ble hentet inn fra nabolandsbyer så alle kunne delta!

Jeg kom over en av begravelses invitasjonene som lå på bordet til Josephine. Jeg leste gjennom før jeg begynte å skratle! Damen var 105 år, hadde 17 barn, 150 barnebarn og 200 oldebarn. Jeg lo så tårene trillet og til og med Josephine klarte ikke holde seg. Etter å ha tatt meg sammen måtte jeg spørre hvordan det faktisk er mulig og ha 150 barnebarn? Se for deg det begravelsesfølge!

Bildet: Vi var med å dekorerte bruden før sermonien

Ord og uttrykk

Det er alltid gøy å leke med ord og utrykk og bruken av dem kan føre til mye latter og fremheve gode poenger, men her i Ghana er det litt annerledes. Ghana er på papiret engelsktalende nasjon, men i praksis setter de sammen ord og utrykk på sin egen måte, resultatet er ikke alltid like vellykket. Det som bekymrer meg mest er at etter 3 måneder bruker jeg uttrykkene selv, uten å legge merke til det!

Hvis en person går et sted og kommer tilbake sier de: ”I go and come”
Hvis noen oppdager en bæsj på bakken sier de: ”watch out, there`s a toilet” ( så peker de på bæsjen)
Hvis du er ferdig med å spise spør de: ”are you closed?”
Hvis du går fort og ikke vil snakke snakke med noen sier de: ”its nice to be nice”
Vi sees senere er: ”we shall meet”
Å ha sex er: chic chi business

Noen ganger går ordene i kluss mellom oss frivillige også. Vi har representert nasjonene Norge, Tyskland & Nederland her i Accra på Minas gjestehus hvor vi alle bor. Dette er vinnersetningene hvor ordene har blitt klusset med. Det skaper først frustrasjon før latteren bryter ut og latterkrampene i magen ikke vil gi seg.

Dette ble sagt:

You shine like a goat - you shine like gold
The European onion - the European Union
I want to be an ant - I want to be an aunt

Det andre fasinerende med Ghana er deres bruk av setninger på trotro’s og navnene de gir butikkene sine. ALLE butikker har et religiøst navn!

God is king computer company
The Lord is king
God bless the world
Bad boy trotro
Lord watch you beauty salon

Skrivefeil forekommer nokså ofte, her er de beste:

Ketc Up
Sand Wich
Nite Club

Ut på tur, aldri sur

Denne ukens road trip gikk til Mole nasjonalpark der en jungel vandring også kaldt safari fant sted. Det herlige med Ghana er at du ikke helt kan stole på rutetabeller, ikke at det finnes noen, og at TING TART TID! Derfor var det og bevege seg fra midten av Ghana – opp til nord – så til nordvest en utfordring.

Min road trip startet tirsdag morgen klokken 10.00, da vi, som i Jessica, hennes mor Tina & søster Jo og meg, stod og gnidde søvnen ut av øynene på busstasjonen mens vi alle slurpet i oss en sjokolade is. (når en først kommer over en, må den kjøpes, det er mangelvare). Bussen opp til den største byen i den nordre delen av landet mitt, Tamale, tok herlige 7 timer. Jeg sov meg gjennom 5 av dem og brukte de 2 andre til og le meg gjennom en afrikansk lavbudsjett film som vises med volum: alt for høyt!

Vel fremme i Tamale gikk vår første reiseruteplan i vasken, bussen vi skulle ta videre til neste destinasjon gikk selvfølgelig ikke. Vi slo opp i vår bestevenn – turistboken – og fant et motell som var billig, møkkete & ekkelt. Etter noen timer på øyet måtte vi opp for å rekke 04.30 bussen til en liten by som heter Larabanga, vest for Tamale. Bussen var som vanlig overfull, som innebærer at hele midtgangen er full av folk som måtte stå. Turen tok rundt en 4 timer i of road stil – et humpete helvete.

Larabanga var en liten by der alle er muslimer. Landskapet er savanne med noe frodighet og husene er små jordhytter med stråtak. En utrolig sjarmerende liten landsby, fattig, enkel men full av liv & glede. Små barn jagde bilhjul i gatene mens de eldre satt under trærne og diskuterte. Vi ble guidet rundt og fikk se Ghana og Vest – Afrika sin eldste moské, bygget i år 1420. Tingen med Ghana er at du bruker timer på og komme frem til destinasjonen og når du er der tar det maks en time og se det du kom for og oppleve. Larabanga var unnagjort på 1, 2, 3!

Fra Larabanga og inn til Mole nasjonalpark er det ca 6 kilometer, du kan velge å bruke føttene & svette i hjel eller du kan velge å haike med de lokale guttene på en moped. ”ta et godt tak rundt livet mitt og ikke slipp” – jada, slapp av tenkte jeg før han satte gassen i bånd og vi kjørte i hundre & hælvete innover i bushen mens bavianer løp langs siden av oss og skrek! Det var vilt gøy!

Selve safarien var så som så, det var jungel vandring og dyrene jeg så var bavianer, aper, ulike utgaver av antiloper, vortesvin, en slange & en krokodille. Babar - elefantene har trukket lenger inn i parken pga tørketiden. Jeg vil påstå at dyreparken i Kristiansand er mer spende, men det var kult og dra Steve Ervin stilen fult ut i bushen og lage en overivrig scene da vi kom over slangen!

Neste dag fikk vi surret oss inn til Tamale igjen etter 4 timer på bussen. Reiseplan nummer to gikk også i vasken rett og slett fordi det ikke gikk noen busser i det hele tatt hjem til Kumasi. MEN de hadde jo en trotro som snart skulle gå. Trotro’en het Voice of Justice og hadde kilstremerker av en helt fra 80 tallet som veggpryd. Bakruten var knust, det var geiter på taket & halve turen spilte de Islamske samler på kassett. Først etter 4 timer byttet de over til Akon som jeg gladelig snag med på de siste to timene. Å kjøre trotro i 6 – 7 timer er kanskje ikke noe jeg har tenkt og gjøre igjen med det første – men jeg lo godt mange ganger under tureen

Alt i alt hadde jeg en veldig festelig tur – for det og reise rundt i Ghana er virkelig verdt mottoet: ut på tur aldri sur! Og jeg må innrømme, jeg liker meg veldig godt her nede.

bilde nr 1: Bavianer som plukker lus & andre innekster av hverandre

bilde nr 2: En bavian som satte seg ned og luftet partpinnen sin så alle kunne se

bilde nr 3: en av bavianene som jagde mopeden min

bilde nr 4: gir ikke dette en Løvenes Konge følelse

bilde nr 1: vortesvin aka Pumba utenfor rommet mitt

bilde nr 2: en gruppe forskremte antiloper

bilder nr 3: den ENORME slangen jeg neste tråkket på

bilde nr 4: jeg så ikke så mange dyr, så de jeg så måtte dokumenteres - her en bille

Eksosrype

Ghanas eldste moske - den var jo noe for seg sev

De fleste som bor i nord - Ghana bor i jordhytter

Begravelse på Afrikansk vis

I dag var det mr. DeDe sin begravelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke med stor entusiasme har sett frem til denne dagen! Men det skulle vise seg og være ganske rørende og overveldende når jeg først stod i det.

Dagen begynte som vanlig, men i dag stod popcorn & appelsin på frokostmenyen. Etter frokosten iførte jeg meg min sydde nye ”nasjonal” drakt. Sort langt skjørt med en særdeles ubehagelig overdel til som falt ned på skuldrene mine. Jeg lagde en flette som hang ned på siden av hodet og traff øret – litt forandring på den ellers så trauste hestehalen måtte til, det var jo tross alt begravelse.

Rundt ni tiden tok jeg & Jessica litt bilder av oss selv, i våre øyne latterlige antrekk før vi fikk fatt på en taxi og kom oss til Senfi – landsbyen nord øst for Kokoben. På fotballbanen var det satt opp telt som dannet en firkant, og i midten stod kisten dekorert med blomster, vel og merke i plast. Den billige utgaven. Vi fant et sted i skyggen å sitte og som alltid ventet vi. Vi gikk opp til fotballbanen når ”seremonien” startet for og få med oss det som skjede. En gutt fra menigheten kom og hentet meg og ville at jeg skulle ta bilde av kisten. Han utrykket sin dype beklagelse at han ikke kunne åpne kisten så vi kunne fotografere liket, pga solen. Personlig har jeg aldri hatt døden tettere på kroppen og jeg har sett nok ”lik” i mitt liv, det var heller en lettelse. Så begynte koret og synge og et musikk-korps som bestod av kirkemedlemmer marsjerte og det var drillpiker. Det ga meg en 17. mai følelse, og jeg ble nokså rørt over den høytidlige stemmingen bland de godt over 2000 oppmøtte. De ble gjort militær opptredener fra menigheten før kisten ble båret vekk. Alle fulgte etter og musikk-korpset spilte enda høyere. Fulle ungdommer ravet rundt, noen gråt, andre danset & sang.

Så bar menigheten kisten bort og alle fulgte etter mot kirkegården. Noen fulle unggutter kjørte uforsvarlig fort gjennom den vandrende folkemengden, men slik er det alltid ved slike sammenkomster her nede. Vi gikk ikke helt opp til selve gravleggingen, men vendte tilbake for og kapre noen stoler. Vi satte oss i skyggen å hilse på mr. DeDe sin bror, han kalte meg slem som ikke kunne gi han sykkelen min. det måtte jeg bare tøyse bort, for hvis det skal gå inn på meg, ja da får jeg en tung stund her nede. Vi traff naboen vår Fred og Gloria & Linda kom. Så vi var den gjengen vi alltid er. Gloria tok bilder for oss i og med at jeg ikke ville være en turist som knipset i vei. Bedre og la uskyldige Gloria ta seg av den saken. Vi ble servert kinki, som er godt i små mengder, så Jessica & jeg delte en – ikke den en gang klart vi og fullføre før kvalmen kom. Jo kjøpte også armebånd til oss, jeg fikk tre sorte, i og med det var begravelse.

Familien til mr. DeDe kom og det var tid for en kondolerer runde. Alle lærere og skole ansatte gikk først, så elever. Vi ble sittende i skyggen. Linda begynte sitt evige mas igjen om at jeg skulle finne meg en mann. Jeg viste henne min selv kjøpte giftering og Gloria insisterte på at jeg hadde et Fake Marrige som hun kalte det. Jeg sa jeg kunne leve med det. Jeg gjentok at jeg trengte en mann fra Norge, en som kan være der når jeg er hjemme. Blir vanskelig med avstanden Afrika – Norge. Jo da hun kunne jo skjønne det. Men om jeg nevnte dette med hunden igjen, skulle hun slå meg! Jeg bytter ut mannfolk med en hund! Jeg husker heller ikke hvordan det kom opp men, Linda forklarte meg hvorfor en kvinne bare kan ha en mann: hun har jo bare en vagina. Det er noen herlige konkusjoner de trekker her nede!

Så kom bilen med de fulle ungdommene og kjørte i det vi kaller hundre og helvete nedover, så falt en av guttene som lå bak på taket av bilen. Som vi lo. Det er som jeg sier: denne karmaen biter deg alltid i rumpa – du får det du fortjener.
Etter å ha kverulert om taxipriser og vært i begravelse i 6 timer kom vi oss hjem i en overfylt taxi. Og ta av de ubehagelige klærne kjentes menget godt og jeg hadde en rød stripe over magen fra tråden som hadde gnagd seg inn i huden.

Jeg må si at dagen ble mer enn jeg hadde forventet på en positiv måte. Det er spennende og se hvordan de feirer og bruker musikk og dans, glede men også tårer til og ta et siste farvel. Det er nok ikke mange her nede som risikerer ikke å ha noen som følger dem til graven. Det er ikke som i min kultur, der vi glemmer de gamle, fordi de ikke gjør samfunnet noen ”nytte” lenger. Her er det de eldre som har respekt og sitter med livskunnskap det forventes å respektere. Jeg beundrer dem for det.

Utdrag fra dagboken min torsdag 12 november

klar for begravelse

Jessica, Kofi & meg

Hvertsmoren min Josephine

Kisten til Mr. DeDe

Musikkorpset som stod for "underholdningen"

Menigheten til Mr. DeDe tar med kisten til kirkegården

Let it snow, let it snow, let it snow

Første søndag i advent er passert og julen ringes inn. Advent og desember er favorittiden min i året. Julekreasjoner, nisser, snø, pepperkaker, gløgg og adventskalenderen jeg aldri vokser fra. Julen er tiden da de ellers innesluttede nordmenn våkner til liv og hilser kjente og ukjente en riktig god jul. Du spiller julesanger du kan utenat, følger julekalenderen på tv, selv om du har sett den nok til å kunne memorere replikker, hendelser og sanger i søvne. Drikke varm kakao, se på snøen som daler ned mens du har okkupert stuegulvet for juleverksted.

Julen er også kommet til Ghana og Accra. Juledekorasjoner i butikkvinduer, O helga natt spilles på supermarkedet, ja de har til og med et juletre – dog det henger opp ned fra taket! Selv i 30 varmegrader, sol og lette sommerkjoler begynner julefølelsen å innta meg og Ghana.

1 søndag i advent dekket vi til langbord og fant frem Minas (hvertsmoren ”min” i Accra) ikke fult så elegante adventstake. Under middagen tente vi lys, og siden vi var i overtall av norske rundt bordet klinket vi til med verset ”nå tenner vi det første lys”, ”tenn lys” og sangen ”nå tenner vi det første lys alene må det stå”.

Jeg vil jo tilbringe denne julen alene og i omgivelser så langt unna det jeg er vandt med. På selve bursdagen til Jesus ligger jeg nok på en strand og nynner på driving home for christmas eller synger all by my self – det er opp til humøret å bedømme. Ris, nudler eller potetstappe blir julemiddag og mammas pepperkaker medbrakt fra Norge blir dessert!

Julen handler ikke om hvor du er eller hvilke gaver du får. Julen handler om tradisjoner, om familie og kjærlighet. Jeg har alt jeg trenger for denne julen her i Ghana. En familie som er glad i meg, julesanger på i poden, mammas pepperkaker og juletrær som henger fra taket.

jeg ringer julen inn med winterwonderland, little drummer boy og en stjerne skinner i natt. Ha en riktig god adventstid alle sammen!

Kisses

Livet har fortsatt i 730 dager uten deg.

Jeg har utallige ganger stilt meg spørsmålet hvorfor. Hvorfor valgte du og dra, hva tenkte du, hva følte du… Å stille disse spørsmålene er som og telle stjernene en klar vinternatt. Du er først fokusert og har kontroll over tallene, men så mister du oversikten i et kaos av stjerner. Slik er tankene mine om deg, kaos, jeg går meg vill hver gang jeg leter etter svar.

Den eneste garantien vi har når vi er født er at vi skal dø. Resten av livet handler om å risikere. Vi risikerer sykdom, sorg, smerte, død – men også kjærlighet, skjønnhet, glede, latter og varme. Vi tenger oss ofte et blide om et langt liv! Verden er full av etablerte sannheter om hvordan vi skal fødes, leve og dø. Men vi har ingen garanti, sannheten om det evige liv er skapt av menneske.

Du beviste motsatt, du minnet meg på hva livet innebærer, å risikere, å leve uten garanti. Din død var som et knyttneveslag rett i ansiktet. Den kom raskt, hardt, brutalt og smerten ble hengende lenge etter slaget. Jeg kan fremdeles se arret i ansiktet på noen du forlot.

Døden eksisterer, det er et faktum jeg har vært nødt til å erkjenne. Jeg har valgt og ikke å frykte tårene og smertene, det er et tegn på at jeg lever. Sorgen er en prosess uten oppskrift, vi valgte alle vår egen måte og sørge over deg.

Det sies at:
Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper.
Det gjør vondt, til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen.
En kule som glir rundt uten smerte. Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er, beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene.

Men når gleden over det du har hatt,
overskygger savnet av det du har mistet
når du vet at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang
Kanskje måtte gi slipp på det.
Da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

Jeg har valgt å ta med meg de gode minnene, smilet, latteren, omsorgen, bilturer, st hans på veierland, filmkveld, byturer – jeg har brukt de 730 dagene på og slipe trekantene, du er nå en skatt i hjertet mitt. Gleden over å ha kjent deg er større enn sorgen over og miste deg.

Det er nå 730 dager siden du ga meg en klem, siden du smilte til meg, siden jeg kjente lukten av deg, hørte stemmen din. Det er 730 dager siden vi delte en øl sammen, siden vi lo sammen, siden vi var glade sammen. Det er 730 dager siden vi snakket sammen om livet og funderte over kjærligheten.

Det er 730 dager siden du sa du var glad i meg – om jeg bare kunne lese tankene dine den kvelden! Men jeg kunne ikke, for vi lever uten garanti, du lærte meg det Michael!